Damene på felt G, rad 4 legger opp kalenderen etter Storhamar: – Det er nesten et nytt liv

For Eva, Randi, Tone og Unni er håndballen langt mer enn 60 minutter med kamp. Storhamar har ikke bare sneket seg inn kalenderen – også i livet.

For Unni Eriksen, Tone Nyjordet, Eva Martinsen og Randi Rognlien er Storhamar fellesskap, vennskap, latter – og en ganske god unnskyldning for å droppe et personalmøte på jobb i ny og ne.

Det hele begynte litt tilfeldig.

For noen var det kjærligheten til håndballen. For andre var det en venn som dro dem med. Én hadde spilt selv. En annen hadde fulgt landslaget på TV i årevis, men aldri vært på en håndballkamp.

I dag er de fire en del av Storhamar-miljøet med stor S. De sitter på rad 4 på felt G.

Historien går tilbake til 2004–2005. Det var lenge før Storhamar var på øverste nivå.

– For meg startet det i Prestrudhallen. Jeg savnet egentlig å være i håndballsystemet etter å ha vært trener i mange år. Så jeg måtte liksom gjøre noe annet. Men jeg kunne ikke være i Vang-håndballen, fordi da hadde de spurt om om jeg kunne bli trener igjen, og jeg hadde ikke klart å si nei. Derfor ble det Storhamar, humrer Eva Martinsen.

Siden har det ballet på seg.

Evas søster, Randi Rognlien, forteller at hun alltid har vært håndballinteressert, men at små barn gjorde at det ble litt til og fra noen år.

– Men fra 2017 har jeg vært med, og så kjøpte jeg sesongkort etter et par år, sier Randi.

Og etter hvert ble Tone Nyjordet og Unni Eriksen med. Og nå sitter kvartetten samlet på felt G.

Det er tydelig at Storhamar-historien også handler om å huske.

Tidligere spillere, trenere, kamper og gamle tribuner dukker opp i samtalen. Arne Senstad, Anja Hammerseng Edin og harde seter i Prestrudhallen.

– Vi satt jo på vonde krakker i Prestrudhallen. Det var andre tider, minnes Eva og Randi.

Og nettopp derfor ble det ekstra spesielt da OBOS Arena ble bygget.

– Da jobbet jeg i Storhamar barnehage. Da jeg sto på kjøkkenet der, så jeg at bygget reiste seg, sier Tone.

Også for henne det en personlig kobling til håndballen.

– Jeg har også spilt håndball selv, og jeg ville være med for å støtte jentene, sier Tone.

For én av dem startet det på en helt annen måte.

– Jeg har ikke spilt håndball selv. Men jeg har jo fulgt håndballandslaget på tv, sier Unni Eriksen.

Storhamar-kamp hadde hun imidlertid aldri sett. Inntil for tre år siden.

– Jeg ble med og så noen kamper i Champions League, og så ble jeg bitt av basillen. Og året etter da, da kjøpte jeg meg sesongkort. Det var et sete ledig siden av de andre, sier Unni.

– Det var noe med stemningen i hallen, og så ble jeg veldig imponert over hvor bra klubben er driftet. At de som jobber i klubben ser alle, og det er veldig bra stemning blant supporterne.

Når praten kommer inn på høydepunkter, trenger ikke de fire lang betenkningstid.

For Eva Martinsen er svaret klart:

– Det er absolutt da vi var i Nykøbing og så jentene spille i Champions League.

Men hun hadde egentlig ikke tenkt seg på tur.

– Men så sa Kamilla (Sundmoen) til meg «bli med på tur a». Nei det kan jeg ikke, svarte jeg.

Så kom familiens egen motivasjonssjef på banen.

– Og så sier jeg det til Randi at Kamilla hadde spurt om vi ble med på tur. Randi sier at hun har lyst, men jeg sier jeg ikke skal det. Så sier sønnen til Randi, men tante, det er nå eller aldri. Selvfølgelig skal du være med. Og da ble det tur.

– Ja, det var litt av en tur. Jeg svevde i flere uker etterpå, sier Randi.

Unni var ikke med til Danmark, men det er en annen tur som sitter igjen hos henne.

– Bortekampen og bussturen til Larvik forrige sesong var moro. Vi sang på bussen. Og vi klarte å slå dem. Det var sykt moro. Jentene spilte kjempegodt. Jeg synes hele den turen var en stor opplevelse, sier Unni.

Det er likevel ikke bare håndballen som trekker. Det er menneskene. For de fire har Storhamar blitt et fellesskap, og kanskje spesielt viktig etter hvert som livet forandrer seg.

– Det betyr veldig mye, påpeker Randi.

Så kommer setningen som kanskje oppsummerer hele historien best:

– Det har nesten blitt et nytt liv for meg, etter at jeg begynte med dette, og spesielt da jeg begynte å bli med på supporterturer. Det er som en stor familie, sier Randi Rognlien.

Det er jeg som er mest usaklig

For mange kommer en tid der huset blir stillere. Barna flytter ut. Hverdagen endrer seg.

– Selv om jeg var i full jobb, så er det noe som skjer etter at tre barn flyttet ut. Det ble litt stillere. Men da hadde jeg tid til å være med her, og jeg føler meg som en del av et stort felleskap. Det er veldig gøy å følge jentene, sier Tone.

Fellesskapet finnes også utenfor kampene. Randi, Unni, Eva og Tone har sin egen supportergruppe.

– Vi har jo en egen gruppe på messenger. Her skriver vi litt om ting som skjer på laget og så diskuterer vi litt der. Vi evaluerer kamper, og ser fremover.

Og som i alle gode vennegjenger oppstår spørsmålet:

–Hvem er mest usaklig?

– Det er jeg som er mest usaklig, kommer det kjapt fra Eva.

Og når Storhamar har vunnet gull, har de feiret skikkelig.

– Det er alltid når vi møtes, feirer vi litt, pynter med Storhamar-farger og synger Storhamar-sanger. Vi evaluerer kamper. Etter sesongen i fjor da Storhamar vant to gull, dro jeg på Nille og kjøpte åtte sjokolade-gullmedaljer som jeg delte ut da vi møttes, forteller Unni.

Det er ei som er verre enn meg. Og det er ei på rekka bak

På tribunen har de også funnet sin plass.

– Og hvem er mest utagerende?

Også der kommer svaret raskt fra Eva Martinsen.

– Det er helt sikkert jeg.

Men det finnes noen som tar mer av like i nærheten.

– Det er ei som er verre enn meg. Og det er ei på rekka bak, sier Eva.

For Eva & Co. handler supporterkulturen også om respekt.

– Vi piper aldri mot bortelaget slik noen gjør i andre haller. Her klapper vi inn både bortelag og hjemmelag. Og den kulturen kjenner jeg at vi står vi for, sier Eva.

De prøver å få med seg alle kampene. Men når håndballkalenderen kolliderer med arbeidslivet, kan det oppstå prioriteringsproblemer.

Håndballen vinner.

– Jeg har til og med hoppet over et personalmøte på jobb. For jeg sa jeg skulle på håndball, sier Eva.

– Jeg satte ikke opp personalmøter på onsdager, skyter Tone inn.

Storhamar-spiller Kjerstin Boge Solaas

– Det betyr veldig masse. Vi ser jo det selvfølgelig her hjemme også, men vi ser når vi er ute og reiser at folk er med oss. Jeg tror ikke det er mange andre som har det sånn som vi har det. Vi setter ekstremt stor pris på det, så jeg håper på en måte at dere får vite hvor mye det betyr for oss, sier Kjerstin, og henvender seg Eva Martinsen & Co. når de står nede på banen etter Storhamars kamp mot Follo forrige helg.

Og hva så med sesongen som akkurat har begynt?

– Da vi var på åpen trening, så vi at det er mye fart. Og jeg er 100 prosent sikker på at de har bedre kondis i år, sier Eva.

Spillere kommer og går, og diskusjonen om hvem som er favorittspillerne kan derfor bli vanskelig.

– Favorittspilleren min? Det må jeg faktisk si var Veronika Mala, sier Unni.

– Hvorfor?

– Hun var så morsom i kampene. Det var jo så gøy å sitte og følge på hva hun kunne finne på.

Men når det gjelder dagens stall, må Unni tenke seg om.

En annen hjelper til:

– Jeg kan svare for deg, Unni. Det er i hvert fall a Malin (Aune), men hu skal ha baby nå, sier Eva som selv har to favoritter:

– Eli Marie og Kjerstin er mine, sier Eva, som gleder seg til Kjerstin Boge Solaas er tilbake fra skade.

Randi Rognlien har sin favoritt.

– Eli Marie (Raasok). Hun gjør mye for laget, og jeg synes hun er topp.

– Jeg vet ikke helt jeg. Men Kristin Venn er jo kjempegod, sier Tone.

Så var det dette med borteturene.

Planene er ikke helt spikret, men det ligger an til en tur til Nykøbing igjen for Eva og Randi når Storhamar spille Champions League mot Nykøbing Falster i begynnelsen av november.

Den gode kjempien mellom spillere og supportere som gjør turene ekstra verdifulle.

– I Budapest, da kom spillerne inn på restauranten der vi var etter kampen. Og de fordelte seg på bordene til oss supportere satte seg ned og snakket med oss. Det betyr myr for oss supportere. At de blander seg med oss, sier Randi.

– Og de har jo kommet på O’Learys etter kamper også og feiret sammen med oss. Det synes jeg er moro, sier Unni.

– Og så er det noe med det, så må ikke jeg og jentene gi av seg selv. Og så er det noe med at støtteapparatet er så inkluderende, og alle i administrasjonen. Altså, de er helt på golvet som andre. Og det er styreleder også, så vi føler oss veldig inkludert. Og alt er på stell, liksom, sier Eva Martinsen.

Kanskje er det nettopp dette de fire kvinnene håper flere skal oppdage. At det finnes et fellesskap på andre siden av dørstokken.

At en håndballkamp kan være mer enn en kamp.

Og budskapet til dem som sitter hjemme og vurderer om de skal ta turen til hallen, er enkelt fra firerbanden.

– Det er bare å komme seg vekk fra sofaen og ta seg en tur hit.

– Kanskje ikke bare en gang, men to-tre kamper, så er du i gang, sier Unni.

For disse fire har det allerede skjedd. De har funnet rad fire. De har funnet hverandre. De har funnet borteturene, sangene, gullmedaljene – også de av sjokolade – og ikke minst følelsen av å høre til.

Og nå som sesongen er blåst i gang, er de der.

På tribunen.

Og sannsynligvis litt mer utagerende enn de selv vil innrømme.

P.S: Tirsdag spiller Storhamar seriekamp i Elkjøp-ligaen mot Byåsen. Billetter finner du på hjemmesiden. Kampstart er kl. 18.00